stellaa

Er det bare jeg som ikke lar meg friste av stadige tilbud om gratis ringeminutter, fra alle mulige mobiloperatører? Jeg har alltid foretrukket å formidle mitt budskap skriftlig fremfor muntlig, og dersom valget står mellom å sende sms og å ringe, velger jeg som oftest det første. Det krever lite; jeg kan være så sur og hes og syk jeg bare vil, uten at vedkommende i andre enden merker noen ting. Smser kan man dessuten spare på. Jeg husker godt perioden hvor fenomenet mobiltelefon var forholdsvis nytt i min omgangskrets, og det nærmest gikk sport i å ha flest festlige meldinger lagret på mobilen. Jeg sparte på alt; vitser, dikt, random skit jeg fikk av venner, osv. Med årene er jeg dog blitt mer selektiv, og det skal nok litt mer til før en melding regnes som lagringsverdig. Allikevel, da den forrige mobilen min takket for seg, var det ikke det å miste den skranglete mobilen i seg selv, som gjorde meg litt melankolsk, men det at de ytterst få meldingene jeg hadde lagret, som på hvert sitt vis hadde en viss affeksjonsverdi for meg, var borte. Den ene fikk jeg av aip på vår første date, hvor han, etter en flaske rødvin, og til tross for at jeg satt en halv meter unna ham, sendte meg en sms med følgende frase: "Så superduperpen du er". Må innrømme at det varmer litt i hjerterota når jeg tenker på det. I den andre meldingen som fikk æren av å tilbringe sine siste dager i min prestisjefulle "utboks", karakteriserer en ikke-navngitt person meg, som en "forpult slengfitte". Fordi jeg liker betegnelsen, rett og slett.

Er jeg den eneste i verden som fremdeles lagrer meldinger?