Min gode venninne
Marita, offentliggjorde forleden et korrekt stykke innlegg, med tittelen
De vi egentlig bør se opp til. Her skriver hun om personer som er så uheldige å ha pådratt seg, eller har blitt født med, fysiske skavanker i en eller annen grad. Poenget er at mennesker som er handicappede i en eller annen forstand, dessverre ofte blir behandlet med mindre respekt enn det de burde av samfunnet for øvrig; om enn ubevisst. Personlig ønsker jeg å rette søkelyset mot en gruppe mennesker som heller ikke får den respekten de burde ha fått, nemlig de som søker asyl her i landet.
Begrepet
asylsøker og for så vidt også
asylmottak har med tiden fått en ubehagelig negativ klang i våre trakter. Mange forbinder det med vold, narkotika og annen kriminalitet. I tillegg ser
de jo gjerne annerledes ut enn
oss,
de snakker ikke språket
vårt, de har en kultur som skiller seg fra
vår, de er generelt
annerledes enn
oss. De passer ikke inn under betegnelsen
typisk norsk, så da vil vi helst ha så lite med dem å gjøre som mulig. Hva som er typisk norsk kan selvfølgelig diskuteres, men for min del forbindes det med mer enn surkål og kjøttkaker i brun saus. Det typisk norske er også fordommer, fremmedfrykt, egoisme og kulde, og nei, da snakker jeg så visst ikke om været.
Det finnes vel ikke noen større frykt i bygdenorge, enn at det skulle blitt anlagt et asylmottak på et par av de 10000 ubebodde kvadratkilometerne hver kommune er i besittelse av. Jeg skjønner jo for så vidt deres bekymring. Et flerkulturelt fellesskap ville sannsynligvis med tiden ha fordrevet de rikt kultiverte samfunnene som alltid har vært tilstedeværende i utkantnorge, hvis hovedsysler foregår rundt den lokale bensinstasjonen, hvor bygdas representanter i kategorien sunn, og ikke minst norsk, ungdom beskjeftiger seg med slossing, øldrikking, grisekjøring med bil, ja, generelt fornuftig virksomhet. Man måtte sannsynligvis også avfunnet seg med
de andres konstante tilstedeværelse, og er en ekstra uheldig kan man komme i skade for å møte dem på butikken, i det de er i ferd med å gå til innkjøp av litt av den utenomjordiske maten de
fortærer. Det beste vil vel egentlig være å forskanse seg hjemme, og er man mot formodning nødt til å bevege seg utenfor døren, bør det i hvertfall ikke skje uten et kraftig våpen som i utgangspunktet er beregnet på felling av dyr. De er jo tross alt selvmordsbombere, krigsforbrytere, voldtektsmenn og koneplagere hele gjengen. Det verste av alt er hvis noen av dem
prøver å ta del i samfunnet, ved å spille litt ball på fotballbanen. Krise BIG TIME! Også klager vi litt.
De er jo så dårlige til å integrere seg.
De er bare sammen med andre innvandrere.
De bosetter seg etterhvert sammen med andre innvandrere. Det er
dem og det er
oss.-
Det er jo ikke plass!, -Vi har jo ikke råd!, er pipen fra norges fantastisk etisk bevisste borgere, som gir til tv-aksjonen, sender penger til land som har vært utsatt for naturkatastrofer, og ikke minst; er faddere for barn i utviklingsland. Det gir oss jo så god samvittighet.
En illusjon.Vi sitter i microfibersofaene og ser på 42" TVene våre, som selvfølgelig i løpet av det siste halve året er blitt beriket med digitale signaler, at lille Estifanos fra Etiopia nå bare må gå 500 meter, i stedet for 3 mil til nærmeste brønn for å hente vann, og ja da, vannet er nå også nesten rent, det er tross alt ikke livsfarlige tarmbakterier i det lenger, og fargen på det begynner faktisk å nærme seg blank. I tillegg har han fått plater på taket i hjemmet sitt, som han for øvrig deler med 7 søsken, i stedet for den gamle presenningen de brukte før. Og hvem sin fortjeneste er dette? -Jo, selvfølgelig, ingen ringere enn oss, nordmenn. Ahhh, hvor godt det føles. Vi bare sender litt penger, i den lille tiden vi har fri fra klaging på skatter, bensinavgifter og strømpriser, og fryder oss over den fantastiske følelsen det gir oss. Det beveger oss dog ikke videre. Det er jo bare noe vi ser på TV. De færreste av oss kan vel se for oss hvordan det
virkelig er, i en annen verden, på et annet kontinent.
Enhver som er født i norge, kan sies å ha vunnet i lotto den dagen en kom til verden. Vi bor i verdens rikeste, og et av verdens minst befolkede land. Kanskje er det nettopp det som er grunnen til at vi ikke akkurat evner å gjennomføre integrering i tilstrekkelig grad. Kommer man til norge som asylsøker, eller arbeidsinnvandrer, og er fra den 3. verden vil du sannsynligvis bli møtt med en iskald skulder. Ingen vil snakke med deg. Ingen bryr seg om deg. Ingen er interessert i deg, og sannsynligvis regner de deg som tilbakestående så fort de registrerer at du ikke snakker språket flytende, totalt uten aksent. Er du i tillegg antrukket en eller annen religiøs klesdrakt, er det hvertfall ikke håp. Vi må være det folkeslaget i verden som generaliserer mest(her med meg selv som fremste representant; hele dette innlegget er jo en eneste stor fordom). Er det en somalier som begår en ugjerning kan du være sikker på at det vil slås stort opp på neste Tabloid, og sannsynligheten for at somaliere generelt vil bli omtalt er vel omtrent 100%. Det var jo tross alt en av
dem som gjorde noe i
vårt land.
Og noe av det festligste, spør du meg, er at enkelte, med sensasjon i blikket hevder at kulturen i for eksempel muslimske samfunn er på et middelaldernivå sammenliknet med situasjonen i Norge i dag. Unnskyld meg. Mindreverdighetskompleksene majoritetsbefolkningen i Norge nå utviser ovenfor minoritetene, er som en direkte gjenspeiling av hva som foregikk i Norge og Europa for øvrig, etter reformasjonen på 1600-tallet. Så vær så snill og spar meg.
Sannheten er at så godt som alle mennesker som søker eller får asyl i Norge, har en livserfaring de fleste nordmenn ikke en gang kan forestille seg. Vi leser om det, hører om det, og ser det i media nesten hver eneste dag. Men hvor sterkt inntrykk gjør det egentlig? Jeg tar meg selv i det hele tiden. "27 personer døde da en bilbombe gikk av i Kabul i dag". -Ja vel. Det handler jo ikke om oss. Det er langt unna. Det er mennesker vi aldri har kjent. I AMagasinet(selvfølgelig) var det dog en artikkel, som i hvertfall fikk
meg til å åpne øynene. Den var bygget opp av portrettintervjuer av fire irakiske enker. Artikkelen dreide seg hovedsaklig om hvordan det er å være enke i Irak; en lite gunstig situasjon. Det var detaljerte beskrivelser av hvordan en av kvinnene hadde vært på besøk hos en nabo bare noen meter borte i veien. Plutselig hadde en bombe gått av med voldsom kraft. 17 personer ble drept, blant dem 6 av kvinnens søskenbarn, 1 datter, 1 sønn, og ektemannen. I alt mistet hun altså 9 nære familiemedlemmer på bare et øyeblikk. Det er en ubeskrivelig situasjon, som ingen som ikke har opplevd det kan sette seg inn i. Khaled Hooseini sier noe som at enhver afghaner bærer på en umenneskelig sorg, i
A Thousand Splendid Suns, som for øvrig er et fantastisk stykke litteratur. Situasjonen er muligens også liknende for mange av de som så bryskt blir avvist her til lands. Det er umenneskelig. Ubarmhjertig. Latterlig.
Og jeg mener at; er det noen vi bør se opp til, for at de i det hele tatt klarer å ha et fungerende liv etter opplevelser som det der, er det dem.
Og jeg er for opprettelsen av nye asylmottak, bare sånn by the way lizzam.
